Unngå Eiffeltårnkø, spis på LeJulesVerne

En lunsj i Le Jules Verne i Eiffeltårnet kan anbefales på det varmeste. Det beste er at du slipper køen som alle andre står i, og du får suverene bilder av Paris. Hvor genialt er ikke det! En heis tar deg rett opp. Norsk stål utenpå. Fransk kokekunst inni. 

Foto: Eiffeltårnets offisielle side

 – Bonjour madame! 

 

Verten er i plettfri svarthvitt. Han hilser formelt, men blidt, og spør etter navnet. Følget på fire i mitt navn har trådt innenfor i Eiffeltårnets sørlige bein. Vi skal godkjennes for å passere første hinder mot restaurant Le Jules Verne, én av toppene i Alain Ducasse-imperiet.

Lunsjbordet ble bestilt på nettet for seks måneder siden. Du får velge mellom tre tider, hvis du vil kvittere med kredittkortnummeret. Møter du ikke opp, kan du vinke farvel til pengene dine. Stjernerestauranter er også business.

Foto: Le Jules Verne

 

– Takk. Dere kan gå mot heisen! Voilà – vi er godkjent!

 

Vi køer lettet bak et eldre, pent antrukket, fransk ektepar. Kjeder de seg litt? Dét gjør ikke vi. Halve følget drømmer seg alt ned i menyen og vinkjøleren, mens resten i øyeblikket har mer enn nok med tanken på å forflytte kroppen 125 meter rett opp til Le Jules Verne. Helt til antennetoppen er det 324 meter. 

Foto: Le Jules Verne

Enda en korrekt uniformert Ducasse-mann geleider oss inn i heisen.

Utsikten er god; litt for god for noen, men de kan holde øynene lukket. Heisen går sakte, men for hver meter blir turistene i de lange tårnkøene på bakken som minkende maur. Vi føler oss høye, nyter forventningene og trøstes ved tanken på at Eiffeltårnet er bygd av norsk stål. At det veier 10.100 tonn, har holdt siden 1889 og at vår vekt trolig ikke er nok til å velte konstruksjonen. Og Jules Verne dro tross alt jorden rundt på 80 dager, så må saktens vi kunne tåle noen minutter i heisen hans.

 

Vi slipper ut i en mørk gang. Frem trer garderobekvinnen, som må ha verdens strammeste knute i nakken. Servicen og smilet er derimot ikke forknytt

– Velkommen skal dere være! Kan jeg ta jakkene?

 

Dét kan hun. Vi snur oss, og blir ønsket velkommen en ekstra-ekstra gang av en ny Ducasse-mann i pingvin-farger. Designen er betrodd en annen fransk stjerne, Lanvin. Høfligheten er fortsatt i stjerneklassen. Hovmesteren fører oss til bordet, og sier lett i det han overlater oss til vår første kelner «Bra bord de er tildelt i dag».

 

Vi klager ikke over utsikten. Du kan sitte i tre ulike avdelinger, og hver har to rader. Én nært vinduene og én litt lenger bak. Men alle ser. Du kan ønske deg utsikt til Trocadero, Tuilleries eller Champs-Élysées. Den som bestiller tidligst, har størst sjanse for å få førstevalget. Vi ønsket vindusplass, og fikk det.

 

For utsikten er jo halve opplevelsen. Under deg ser du turistene på nivå to; du kan holde dem med selskap etterpå om du ønsker det. Men først: Mat. Vi har sett oss ut dagens tre-retter. På hverdager koster maten 85 euro. Med vin 120 euro. Det tilbys selvsagt også en à la carte-meny. Her starter forrettene på 58 euro, hovedrettene på 76 og dessertene på 23. 

Foto: Le Jules Verne

Foto: Le Jules Verne

 

Hvilke tre retter av utvalget på ni skal vi velge? Kjøtt? Fisk? Alle finner raskt favoritter og servitøren noterer.

 

Til forrett blir det tre grønne asparges fra Provence med trøffelmousse og en fløyelsmyk skalldyrsuppe med sopp. Til hovedrett to grillet and med franske erter og bønner, og to Bresse-kylling med sesongens grønnsaker.

 

Suppen var som fløyel, perfekt kremet. Aspargesen knaste sprøtt mellom tennene og blandet seg herlig med trøffelmoussen

Bresse-kyllingen var så mør, så mør, så mør, tilberedt med varsom
kjærlighet. Anden perfekt stekt med gode erter og bønner som tilbehør
Jordbær-rabarbraen med sjokolade kom på en smal kjeks-seng og smeltet i munnen som en perfekt smakssymfoni. Fire hoder nikker og er nesten mett ved forventningen. Vin blir det også. Vi skipper vinmenyen og går for en flaske Pouilly Fumé 2008 (Henri Bourgeois drøyt 80 euro). Vinkartet er 100 prosent fransk  og frister med 430 utvalgte viner. Prisene holder norsk nivå, fra 70 euro til fantasipris. Servitør nummer to bringer brød, et valg mellom fire slag.

En tredje sørger for vann Evian eller fra springen. Ingen sure miner for «une carafe de l’eau» her i gården.

 



I ventetiden er det en fornøyelse å studere hvem vi spiser sammen med. Alle 120 setene i det 90 kvadratmeter store rommet hos Le Jules Verne er fylt. På bordet bak sitter tre venninner i 30-årene kledd i korte, ensfargede kjoler. Ved siden av sitter et ungt asiatisk hipt kledd par,

han i dress med Nike-sko, hun i sølvtopp, skjørt og høyhælte sko. På ett av de runde bordene sitter en amerikansk tre-generasjonsfamilie i sine beste joggeklær.  På det andre store, runde bordet benker en fransk familie seg; far i stripete dress og gullslips, mor i lang kjole og med perler. Utsikten er også formidabel, og du får altså sett det hele uten å stå i kø!

 

Vi gjør ikke skam på Norge i søte kjoler, nystrøkne bukser og penskjorter. Alle får uansett samme avslappende service. Kelnerne svinser lydløst rundt, smiler, spøker forsiktig og fyller opp vin i glasset etter hver sup. Foretrekker du øl, kommer også 1664 på brett og helles i med samme eleganse. Vinflasken kan du forresten bare se langt etter; den oppbevares i et kjølerom mens du drikker, for å sikre perfekt temperatur.

  

Ingenting er tilfeldig i franske kokketempler som Le Jules Verne. Kjøkkensjefen Pascal Féraud og hans 105 mann store stab er godt dressert. Alle vet nøyaktig hva de skal, hvor de skal, og hvordan de til en hver tid skal spille sin rolle i forestillingen. Interiøret er selvsagt også gjennomført. Taket leder tankene mot en bikube, men det skal visstnok symbolisere gatene i Paris. På bordet venter dekketallerkener Struktur, formgitt av Pierre Tachon. De symboliserer Jules Verne-verden og Eiffeltårnets arkitektur.  I sum er synsinntrykket minimalistisk, elegant og raffinert, uten at det blir kaldt og upersonlig. 

 

Maten? Som servicen og interiøret på Le Jules Verne. Og i tillegg generøs mot både gane, mage og pengebok.

 

Og som om ikke det var nok. En fjerde kelner spankulerte smilende inn med ekstra-desserter i munnfullstørrelser elegant dandert i beste fransk tradisjon. 

Etter å ha spist både munn og øyne mette på bringebærgelé, sitronmuffins, jordbærsyltetøymacarons, kokosmarshmellows og sjokoladebiter, er det bare å tilføye:

Merci beaucoup og au revoir!

 

MER MAT: Paris byr på mange andre kjekke restauranter, som Astier. En bortgjemt perle. 

 

PS: Normalt har jeg mine egne bilder på innlegg. Dette er skrevet før bloggen startet, dermed var bildene av for dårlig kvalitet.  

Fakta: Le Jules Verne

 

  • Restauranten åpnet i 2007, drives av Alain Ducasse enterprise
  • 120 sitteplasser
  • Lunsj fra  kl.12.15 til 13.30, middag fra 19 til 22
  • Reservér bord i god tid. Følg med på nettsiden når ønsket måned legges ut 
  • Du blir bedt om å oppgi kredittkortnummer for å sikre bestillingen.
  • I helgene koster lunsjen 165 euro, på hverdager 85. 
  • Velg siste bordsetting dersom du vil ta bilder uten å forstyrre gjester og personale

 

Send gjerne artikkelen videre ut i verden