Gjesteinnlegg fra Seks og samliv!
Seks og samliv har vært på tur. Det vil si, seks av oss var andre steder, så det var samlivet som satte seg på flyet til Bilbao. Fordi tre pluss tre barn kun kommer i pakker som inkluderer tidsklemme, enten man tror på sånne klemmer eller ei, var vi egentlig såpass kake at hvis vi hadde spurt hverandre høyt om hva vi ville valgt av Bilbao og sofakroken, hadde Bilbao fått problemer på oppløpet. Derfor snakket vi ikke om det før vi satt på flyet og det var for sent å angre, og det var bra, hvis ikke hadde vi selvsagt angret
.
Bilbao er en kul by. For 20 år siden var den en stusselig utgave av seg selv; grå og trist og preget av fabrikker og forurensning. Har vi hørt, da. Nå var den verken grå eller trist, og etter nesten fire dager i Bilbao og San Sebastian, som ligger en drøy times busstur unna, var konklusjonen at hit kan vi gjerne dra flere ganger. Med unger til og med. Det er ingen dårlig attest.
Sove: Vi bodde på Silken Grand Hotel Domine, et femstjerners designhotell rett ved siden av Guggenheim-museet. Det var ikke særlig synd på oss, for å si det sånn. Vi hadde bestemt oss for å være gode forbrukere, og følge rådet fra Alltid reiseklar om å be om å få se rommet før vi tok koffertene opp, for å eventuelt kunne be om et bedre/større rom. Men det viser seg at ingen av oss er særlig gode forbrukere når det kommer til stykket, vi pingla ut og tok det rommet vi fikk tilbudt. Men det var både stort og fint, med lekkert bad og badekar, masse deilig badestæsj som luktet grønn te i stedet for sterk parfyme, det var tøfler og badekåper og what not. Og verdens største seng; det var to 1.20-madrasser inntil hverandre, vi lurte en stund på om vi skulle leid ut den ene, vi måtte nesten ringe hverandre med mobiltelefonen for å nå fram til hverandre fra den ene til den andre siden.
På hotellet var det både en visstnok ganske fancy restaurant med takterrasse – vi prøvde den ikke – en kafè i første etasje, og en moderne innredet bar døpt «splash&crash». Men de som drev mest med splash&crash så ut som foreldrene til foreldrene våre, så dit gikk vi ikke. Blant mange pluss ved hotellet var kul utsmykning og innredning, genial beliggenhet og trivelig betjening. Det var rent og fint, og på kaféen spiste vi en typisk baskisk fiskerett som var helt ok, men med et fantastisk tilbehør: kelneren var så yr av begeistring over at vi faktisk valgte den baskiske retten, som han sa han knapt våget å anbefale fordi den var så spesiell på smak. (Hvit fisk med olivenolje-basert saus, den var fin men det var kelneren som var minnerik).
Det største minuset var lufta på hotellrommet, luftkondisjoneringen fungerte bare så som så, så lufta ble ganske tung. Og vi hadde utsikt rett ut i en nokså grå gate, i stedet for rett mot Guggenheim-museet. En note to self om å våge å være flink forbruker neste gang, altså – hotellet var ikke fullt da vi var der, det hadde sikkert latt seg gjøre å få et rom med bedre utsikt om vi hadde spurt pent.
Spise: Før avreise hadde vi hørt om disse mystiske «pintxos», den baskiske varianten av tapas, som visstnok var å anbefale. Vi noterte «pintxos» men prøvde ikke å uttale det, og labbet ut i bygatene. Det viste seg at det skulle bli vanskeligere å unngå pintxos, enn å finne dem. Vi spiste pintxos til frokost, pintxos til lunsj og pintxos til middag. Av og til spiste vi noe annet, men da tenkte vi at vi heller skulle tatt pintxos.
Et utrolig digg konsept; du titter inn i en kafè/restaurant/bar, og ser hele bardisken bugne av fat med ulike småretter. Brød med overflod av skinke (ikke sånn norsk, lyserosa tulleskinke), tannpirkere med ansjos og oliven, egg, grilla grønnsaker, fiskebiter, og tusen varianter av snask og mums. Du peker på de du vil ha (og det er fort gjort å peke på en liten øl i samme slengen), får en liten tallerken med dine utvalgte godbiter på, betaler en euro eller halvannen per bit, og koser deg glugg i hjel.
Etter at vi hadde spist oss gjennom diverse pintxos-steder, inkludert nybegynner-tabben å spise oss mette på det første og beste stedet vi fant, skjønte vi at det er forskjell på pintxos og pintxos. Noen steder er det mer brød enn pålegg (kjedelig), noen steder har atmosfære på kjøpet, noen steder har en kokk som virkelig elsker jobben sin. Utrolig mange steder har dessuten tv-skjerm på veggen, som viser en eller annen sportskanal, med baskisk spesialsport eller hvorfor ikke vannpolo. Det må Bilbao faktisk slutte med, det er utrolig distraherende. Men bortsett fra det, fint lite å klage på. Her er et par anbefalte steder. Bortsett fra det er anbefalingen den samme som du har lest i andre Bilbao-artikler: Ta på gode sko og spis så mange steder du kan.
Rundt torget i Gamlebyen ligger det mange fine steder. Hele gamlebyen er fin, slik gamlebyer er, og vi kunne spist hvor som helst. Stedet vi fikk anbefalt entusiastisk av resepsjonisten på hotellet heter Cafe Bilbao, og anbefalingen gis gjerne videre. Her har det vært servert pintxos i lange tider; det var fullt av folk, disken bugnet så det var vanskelig å velge, og vi smakte minst tre ting vi aldri har smakt før. Innredningen var gammel og med det som vel heter autentisk sjarm. Så lurte vi litt på hvorfor i alle dager Cafe Bilbao, i likhet med mange andre steder vi var innom, valgte lysstoffrør som sjarm-belysning, men da er vi så langt opp på lista over ilandsproblemer at vi fant ut at det ikke var annet å gjøre enn å ta en sangria, det demper jo belysningen på så mange slags vis.
Favorittpintxosstedet (premie til beste uttale) Las Cepas ligger like ved hotellet, i Juan de Ajuriaguerra 22. Innbydende fra gata; moderne innredning med rene linjer, god belysning og stor velkommen-inn-faktor. Den lange disken sluttet aldri, og det gjorde ikke pintxos-variantene heller. Denne kokken koser seg veldig på jobb. Vi koste oss veldig på kafèen.
Se: Guggenheim (første og siste bilde).
Richard Serras installasjon er fascinerende på mange plan. Anbefales!
Kul edderkopp av Louise Bourgeois, Maman (Ama), 1999, cast 2001.
