Tuol Sleng vil gjøre et varig inntrykk, men du skal se museet i Kambodsjas hovedstad Phnom Pehn. En grusom historie og et sjokkerende godt dokumentert overgrep, som rørte meg mer enn Killing Fields ikke langt unna. Vi i Skandinavia var også med på dette.
Tuol Sleng – folkemord står det på inngangskiltet. Enkelt og brutalt.
Dødelig idyll i Tuol Sleng
I utkanten av sentrum ligger det et gammelt gymnas. De gråhvite tre-etasjere bygningene er omgitt av palmer med grønne kokosnøtter, blomstrende trær og fuglekvitter fra himmelen. Sett fra avstand ser det idyllisk ut, men vi vet at da museet åpnet i 1980 gikk besøkende i blodspor her, omgitt av svermende fluer. Etter at inngangsbilletten på to dollar er betalt, og du har fått en liten svart/hvit brosjyre i hånda med de historiske grusomhetene, trer en ny virkelighet frem.
SENG OG HÅNDJERN
I den ene enden av det rundt 600 ganger 400 meter store området på Tuol Sleng , står 14 hvite murkister. Skiltet ved siden av forklarer: Symbolet på 14 kvinner som ble funnet her. Den grå galgen lengre bort ble brukt til tortur, forklarer et skilt nøkternt. Går du opp et trinn og inn i den første etasjen i bygningen, ser du en seng og håndjern. I hvert eneste rom ligger bevis på hva som skjedde her i perioden 1975 til 1978.
En hel etasje er satt av til bilder av de som døde. Bare 7 av anslagsvis 12.000 fanger overlevde. Spebarn, unge, gamle, hele familier, utlendinger, diplomater, lærere, kunstnere. Alle som var antatte fiender av Pol Pot og ideen om det klasseløse samfunn ble drept.
Litt etter litt ser du også tegnene på forfall. De 40 år gamle bygningene holder på å falle sammen, noen steder er taket så ødelagt av regn og slitasje at du i Norge ville bli nektet adgang. I en annen etasje er ekte arkivmapper stilt ut, som alle kan ta på, inkludert fuglene som titt og ofte flakser innom. Luftfuktigheten er i tillegg høy.
Viseadministrerende direktør på Tuol Sleng møter oss med et lett håndtrykk, i hvit skjorte og svart bukse. Sophearum Chey smiler, men er smertelig klar over problemene.
– Vi trenger hjelp. Både med vedlikehold og oppbevaring. Våre dokumenter og bilder har ikke gode lagringsforhold. Vi forsøker så godt vi kan å bevare materialet, det store arkivrommet er mørkt, men vi er utsatt fra alt til fuktighet og sopp til insekter. Noen dokumenter og bilder har vi plassert i arkivskap på kontoret.
Vi får en liten omvisning. De viktige arkivmappene og filmene befinner seg bak to låser og to dører i en etasje stengt for turistene. Overgriperne skrev ned hele livshistorien til fangene, og tok bilder både før og etter drapene. I et lite rom ligger ruller på ruller med mikrofilm.
Det er riktignok mørkt i rommet, men temperaturen er over 20 grader og sjansen for at filmene kommer til å klistre seg sammen er stor. Mange av bildene er så grusomme at de trolig aldri vil bli vist for offentligheten, men er viktige som bevis i rettssaken mot blant annet mannen som ledet Tuolsleng, eller S-21 som fengslet het da. Tiltalen mot Kang Kek Leu alias Duch, er tatt ut og saken mot ham går nå i en internasjonal domstol i Phnom Penh. Dommen ble Mellom 700.000 og 2 millioner ble drept, døde av sult eller utmattelse under Pol Pot-regimet.
Unesco har sett betydningen av bevaringen av regimets dokumentasjon, og høsten 2008 ble Tuolsleng med i deres Memories of the World-satsing, som på sin side ble lansert i 1992.
Tuol Sleng får Unesco-hjelp
– En av de viktige pilarene i Unesco er bevaring av kulturarven. Dokumentene i Tuolsleng definerer en del av Kambodsjas historie, som både er unik, trist, og sensitiv. Via fotografiene og materialet kan vi se og føle hva som har skjedd. Minnene er også sårbare, og vi må bevare disse for ettertiden, sier japanske Teruo Jinnai, som er Unescos sjef i Kambodsja. Unesco samarbeider med myndighetene om å få til den rette hjelpen.
– Vårt mål er å kunne formidle kunnskap om den beste teknikken for dokumentbevaring, vi vil gi praktisk assistanse og trening samt støtte til å kjøpe pc-er og software. Å linke sponsorer opp til prosjektet blir også viktig. Penger er sentralt her. Vi setter av en person til opplæring, men det vil også koste å sette i stand museet, sier Teruo Jinnai.
15.000 foto av døde Ett av målene er også å gjøre deler av materialet tilgjengelig på internett.
– Vi må ta hensyn, og respektere det enkelte individ. Det er ikke alle bilder som kan vises frem, det er over 15.000 fotografier og noen er for sterke. De er likevel viktige å bevare, blant annet for å øke bevisstheten i verden om hva som skjedde. Et register må utvikles slik at det kan søkes i, og det bør komme flere utgivelser fra museet om innholdet, sier Jinnai.
På museet ser visedirektøren frem til forbedringene. Sophearum Chey er bare 29 år gammel, men via sin jobb vet han mye om sitt lands fortid. Det gjør ikke flertallet av hans jevnaldrende. I skolene er det heller ikke så langt mye om Pol Pot.
– Mange av mine kamerater har ikke trodd på folkemordet, og først når jeg har tatt dem med til museet og vist dem arkivene er de blitt overbevist. Det er et problem at en hel generasjon nesten er uvitende, så vi vil lage prosjekter der vi forteller om dette til skoler. For ingen vil frivillig gå på museum. Det er for kjedelig, er oppfatningen blant de unge, sier Sophearum Chey.
Det er ikke et lekestativ på bakken, men galgen folk ble hengt i.
Han deler kontor med to andre, og der kopieres det for harde livet av fangemappene. Tiden er kostbar. Skriften svekkes, papiret gulnes og blir skjørt.
– Vi håper Memories of the World og Unesco vil være til hjelp for oss. I mellomtiden forsøker vi å reparere bygningen så godt vi kan, og vi kopierer så raskt som mulig fra mappene. Er det også eksperter fra ditt land som vil hjelpe oss med råd eller komme til oss, må de bare ta kontakt! sier en optimistisk Sophearum Chey.
Denne saken har stått på trykk i Museumsnytt.
Kambodsja har en trist historie, men også mye vakkert å by på. Fra templene i Angkor Wat i nord til nydelige strender i sør. Les min guide til en rundreise i Kambodsja. Phnom Pehn kan forresten også by på tarantella til middag. Ikke klikk her om du har angst for edderkopper…..
